Rett utenfor Charlies minnesmerke ser jeg ppl i alle aldre, bakgrunner, raser ... noen er tydelig funksjonshemmede, noen har barna sine med seg, noen er tydeligvis gravide ... de kom alle på en søndag for å sørge over tapet av ham. De brydde seg ikke om at det ville være veldig varmt, lenge stående, ganske langt å gå, de kom kanskje ikke inn. Jeg mener ppl i 80-årene, ppl med en alvorlig halting, ppl som bærer ekstra vekt ... alle sa, jeg bryr meg ikke, jeg vil være en del av dette. Si farvel, vis min respekt, hedre livet hans og vær tilstede for å sende min styrke og kjærlighet til Erika og hans familie. Det er bemerkelsesverdig.